Everyday snaps

Jeg tror sammentreffene i hverdagen er mer enn tilfeldighetenes spill levert av en enarma banditt. Stemmer det at økning i antall meldingsvarsler matcher låst for forhåndsvisning? Hvorfor legges telefonen med skjermen ned? Er manglende tilstedeværelse på snapmap en autonom handling?

Jeg sier ingenting når vi spiser lunsj. Han sier ingenting, og jeg er letta når han fyller kaffekoppen, skyver kjøkkenstolen inntil bordet og beveger seg mot hjemmekontoret. Jeg fjerner etterlatenskapene etter måltidet selv, og går ned i kjelleren for å fortsette ryddejobben.

Kjelleren er kald og jordaktig. Det lukter råte. Bryteren må bendes opp med makt for å tenne taklyset. Skjermen på den gamle kasse-TV-en blinker mot meg når lysstoffrørene desorientert flimrer mot en monoton og jevn summing av white noice. Lyset viser tre brede veier over de knudrete murveggene før linjene hvisker ut og ender i en formløs dam på gulvet. En gang trodde vi på at analogt og digitalt kunne leve side om side. Nå står TV-en sammen med tårn av pappesker med bøker midt i rommet og venter på siste stopp. Jeg løfter en av eskene. Halvveis mot døra revner bunnen. Mugglukten slår meg i ansiktet.

– Hvorfor er du alltid så muggen, klikker han etter timer uten å ha gitt annet enn enstavelsessvar.

– Hvorfor er du så kald, repeterer han når han stryker meg over håret etter kranglene.

– Hvorfor graver du deg alltid ned i dette tankekjøret?

Over meg høres tunge, rytmiske skritt som marsjerer frem og tilbake på hjemmekontoret. Stemmen hans trenger gjennom taket, dempet, men animert. Han snakker i telefonen med noen. Ordene er utydelige, men jeg fanger opp små latterutbrudd og myke lyder. Jeg reiser meg fra bøkene og lytter; undrer på hvem han snakker med – og hva de ler av.

– Hvorfor har du ghostet meg på snapmap? skriker jeg mot kjellertaket før jeg får tenkt meg om.

Skrittene stopper umiddelbart før de tiltar med mer tyngde. Jeg må roe meg ned, tenker jeg, åpner en bok og plasserer fingeren midt på siden: «Lykke syntes det var meget pinlig at Britta, som hun satt rett overfor på kontoret, og som hun spiste lunsj med hver dag, bare med to dagers mellomrom skulle ha pult med den samme mannen som henne».

– Hahaha … . Han er plutselig klar og tydelig, må ha styrt nærmere kjellerdøra. Ingenting er tilfeldig, tenker jeg, klemmer boka instinktivt til brystet og løper mot kjellertrappa.