Den åttende dagen

– Dere endte den syvende dagen på The Swan i går?

– Ja, det stemmer, svarer jeg.

– Kan du fortelle hva som skjedde?

– Han var den siste som forlot ferieleiligheten vår, sier jeg.

– Da han kom etter oss på den smale stien mellom lotustrærne, hørte vi innholdet i den halvtomme kabinkofferten hans forflytte seg rastløst omkring. Jeg snudde meg for å sjekke at døra var lukket bak ham. En svak vind fikk krøllene hans til å danse. Han glattet over dem, og strøk håret vekk fra panna, fraværende, klossete, som et lite barn. Helmer! Ropte jeg.

– Hvor befant du deg da du så ham sist?

– Jeg åpnet bakdøra på taxien for barna. Sjåføren hjalp meg med å plassere koffertene våre i bagasjen. Da jeg satte meg i passasjersetet foran, var han fortsatt bare halvveis på stien. Han snublet i en rot som stikker opp; bannet. Han har snublet i den rota hver dag siden vi kom hit.

– Sa han noe da du ropte på ham?

– Han svarte ikke. Jeg så at han stoppet kort og plukket opp telefonen fra lomma på den beige linshortsen for å refreshe. Det var den samme mobilen som vekker hver morgen, med Siri som signaliserer riktig retning i neste lyskryss, og de spesialtilpassede algoritmene som melder at han alltid fortjener bedre.

– Hva skjedde så?

Jeg lukket døra før han nådde frem. Kjør! Sa jeg til sjåføren. Da jeg kikket ut av vinduet, reflekterte glasset mitt eget speilbilde.

Politibetjenten noterer på en iPad i dempet sort. Han løfter blikket, og ser vurderende på meg.

– Kan du beskrive ektemannen din mer nøyaktig? Vi må vurdere etterlysning, sier han.

Jeg tenker at Helmer er som en masseprodusert parasoll på en solfylt feriedag med tiltakende bris. Du finner dem overalt – billig i souvenirbutikker, knekt og glemt ved søppelansamlingene langs strandpromenadene. Noen driver ut på havet. Jeg grøsser, men jeg sier det ikke.

– Han er høy og lys, og sokkene hans er alltid kritthvite. Stålgrå øyne, sier jeg.

Politibetjenten ser opp fra iPaden igjen, granskende; og utålmodig, som om historien min mangler det avgjørende vendepunktet, bruddet som skal vekke interessen hans.

– Er dette alt du husker fra hendelsen?

Jeg løfter hånda til perlene som strammer rundt halsen. De er klissete av svette og irriterer huden. Jeg retter på dem og balanserer stillheten så han ikke får vendepunktet han søker.

– Det er endelig, sier jeg. – Det er ikke mer.