Gjenbesøk

Kjøkkenet er fylt av den søte lukten av vanilje og jordbær. Midt i rommet, på kjøkkenbordet, omsorgsfullt dandert på et fat, venter fire rosa ismakroner. En åpen dør slipper inn dempet barnelatter fra terrassen; en annen dør, lukket, leder inn til Helmers hjemmekontor. Mellom begge dørene er kjøkkenbenken med innfelt komfyr og kjøleskap i stål. Benkeplaten er i blek glatt marmor, plettfri, ryddet og rengjort. De eneste apparatene, en stor kjøkkenmaskin og en espressomaskin, skinner i speilblank, svart glans i sollyset og reflekterer omgivelsene. På høyre side åpner et stort vindu mot husets skyggeside. Nær vinduet, et eldre kjøkkenbord i ubehandlet heltre omgitt av kjøkkenstoler fra et rimeligere dansk designmerke. Fotografier av barna etset på aluminiumsplater henger mot sterilt hvite vegger. Et lite bord og en enkel pinnestol er henvist plass til venstre. På bordplaten tårner en stabel design- og motebøker i coffee table-bind, de ser truende tunge ut. Spotbelysning i taket er dimmet, og brenner svakt oransje.

Rommet gir følelsen av å titte inn på en scene fra et ibsensk samtidsdrama, smakfullt, men upretensiøst innredet. Er du publikum i salen, vil øynene dine lenkes mot kvinnen i gulblomstrete sommerkjole som sikter inn makronene med mobiltelefonen. Det er meg. Kameraet er i fokus. Jeg skyter desserten i 4K: Fire skarpt skårede jordbærmakroner med en kule vaniljeis i midten; tagget #hjemmelaget. På skjermen lyser de og bakgrunnen, den symmetriske stabelen med bøker, i et gyllent snitt. Idet jeg klikker publiser på Insta, roper jeg «Overraskelse». Barna iler til gjennom terrassedøra, forsyner seg, og løper ut i sola igjen.

Han kommer smygende inn fra kulissene, fra den lukkede døren, tar en bit av makronen sin, og ser på meg med et smil.

– Hjemmelaget? spør han, og blunker. Han tygger med åpen munn. Jeg svelger.

– Ja, liker du det? spør jeg, og kikker ned på bildet jeg nettopp publiserte. Jeg vil ikke se på ham og avsløre forventningen jeg har til at han skal like den søte kombinasjonen.

– Mmm, svarer han.

Jeg tar sjansen, løfter blikket og smiler. Lettet.

– Bare paradoksalt å beskrive noe som hjemmelaget når du har brukt to ingredienser som begge er ready-to-eat, fortsetter han.

Han legger den halvspiste makronen på kjøkkenbordet, trekker seg tilbake, og lukker døren med et skarpt klikk. Isen smelter sakte. Jeg fjerner etterlatenskapene med en våt klut. Når jeg er ferdig, plukker jeg opp den siste ismakronen. Smaken er søt, og kvelende. Sukkeret gjør den seig og klebrig; en klissete og grøtaktig masse. Jeg sjekker Insta. 365 likes. En følger spør: «Bruker du stevia eller Sukrin?».