Oh, Jeff... I Love You, Too... But... (detalj) © Roy Lichtenstein 1964

En glitch i systemet

«Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet.» ~ Dr. Stockmann

Disclaimer: En kontrafaktisk gjenfortelling av et verdenskjent møte som fant sted i Oslo, oktober 1999.

Jeg møter ham på slottsplassen, i et hav av dirrende forventning. Han har leid 673 rom på et av hovedstadens hoteller, og har sovet i Norges dyreste suite. Møtet blir kort, en digresjon, som en glitch i systemet, eller det korte ubevisste sekundet ei flue er fraværende så du kan smekke den hinsides. Det er en høstdag i 1999. Jeg ser meg i speilet og fniser før jeg forlater leiligheten. Øynene mine er sotsorte, kåpe istedenfor allværsjakke, blå fuskeboa stramt rundt halsen, ingen buff. Jeg skal ikke møte ham som en hvilken som helst nordmann kledd for enhver anledning. Han er min anledning. Jeg har 45 sekunder, maks.

Folkemengden er en spent hane som venter på avtrekket. Jeg skanner omgivelsene og manøvrerer elevene mine målrettet gjennom mengden som har samlet seg for å få et glimt av ham. Allværsjakker så langt øyet kan se. Hvor mange minutter har folket i dag brukt på å forberede seg på oktoberregnet? Jeg smiler. Et titalls kvinner i blå stramme kjoler skiller seg ut i mengden bak sperrebåndet. De er demonstranter. Blikkene deres flakker sonderende over plassen. Rett ved dem ser jeg en åpning. Jeg løfter det røde og hvite plastbåndet og hjelper barna innenfor. De skjeve fortennene mine er avvæpnende, leppene røde. Sekunder senere kommer han, kjekk, og med en arroganse mange kvinner forveksler med beskytterevne. Blikket er isblått, en stålstreng i ryggmargen bærer den høyreiste holdningen. Folkets summing stopper. Han har noe ved seg som får verden til å miste takten. Gjennom hele natten har skarpskyttere ligget på taket og voktet ham. Mange vil drepe ham. Menn som ham bærer alltid med seg dødsrisiko. Fire er blitt myrdet, og utallige utsatt for attentatforsøk.

Kanskje tenker du at dette bare er en spøkefull historie. At den bæres av tilfeldighetene i hvem som får et øyeblikk i rampelyset og hvem som blir stående igjen som statister. Hadde jeg ikke sett ut som jeg gjør, hadde ingenting skjedd, tenker du kanskje. Min historie er en verdiløs anekdote, skapt for å få folk til å le. Men la meg si deg noe. Anekdoter avslører. Både det som sies og det som ikke sies, følger en kollektivt forankret dramaturgi. Enhver anekdote er Hollywood, den har en helt og en syndebukk.

Han går mot meg med et følge av sikkerhetsvakter nå. Sorte skuddsikre vester, mørke taktiske briller og kraftige bukser. Vi har blikkontakt før mediene foreviger for resten av verden. Bevegelsene hans er ledige, sakte – som i slow motion. Utstrålingen hans karismatisk. Han holder blikket mitt lenger enn et fotografi kan bevise. Om kontakten registreres bak wrap around-brillene, er umulig å fastslå. Vaktene hans er utilnærmelige skygger med taktfaste skritt. Når han er nær nok, stopper han. De mørke buksene inntar posisjon. Hjertet mitt slår uten takt, som om det er det som betaler prisen for at verden har stanset. Jeg gjør en bevegelse med hånden mot ham. Den er slank og begynnende vinterblek, neglene røde. Så plasserer jeg hånden på skulderen til eleven foran meg. Han legger hånden sin over, griper og lukker min inne; det hele er skjult for omgivelsene av barnet.

«You’re very beautiful», sier han.

Hånden hans glir sakte vekk. Han går videre. Folkemengden hyler og følger ham med øynene. Kvinnene i blått går etter ham. De sier ingenting, men klirrer hardt med de overdimensjonerte perlekjedene de holder i hendene. Tilstedeværelsen deres er synlig og demonstrativ. Jeg bringer kroppen til å holde styr på elevene. De roper navnet mitt, griper meg i hånden han akkurat strøk innsiden av, noen fryser og vil hjem, eller må tisse etter den lange ventetiden. Når han har forsvunnet helt, kommer pressen. Jeg vet hva de vil spørre om. Hva han sa.

«Hva sa han til deg?»
«Sa han virkelig ‘You’re very beautiful’?»

«Han sa ‘You’re very beautiful’, og det var rettet mot skolebarna mine, ikke meg», svarer jeg, og tørker de sorte rendene under øynene. «Thank you, Mr. President», sier jeg når de spør hva jeg svarte. Premisset for en anekdote er sannhet. Å lyve for å fremheve et poeng svekker anekdotens natur. Men, å utheve noen detaljer og utelate andre er tillatt og forventet.

La oss nå gå noen timer tilbake i tid, til presidentens morgen. Før han forlater senga denne dagen, før sikkerhetsvaktene ankommer suiten, før vi møtes, da, når kona ringer ham på en privat linje og spør: «Er du alene?» Da svarer han ja. Kort og bestemt. «Takk», sier hun, og avslutter. Stoler hun på ham? Vet ikke. Få menn ofrer æren for kvinnen de elsker. De benekter. De lyver. De angriper. Tilgitt. I teorien kan han snakke sant, selv om bevisene forteller noe annet. Praktikantene og sigarer. Jeg sier ikke mer. «I did not have sexual relations with that woman, Ms. Lewinsky», sa han. Senatet frikjenner ham for å ha løyet om et «upassende, fysisk forhold». Kona står bak ham og forsvarer offentlig. Hun kaller det en konspirasjon. For en kvinne som er blitt løyet for, ydmyket av mannen hun elsker – og det foran hele verden – har ikke lenger ære å tape. Den bekreftelsen hun ringer for, den har hun allerede betalt for.

Klokka seks er jeg tilbake i leiligheten. Jeg tar en ferdigrett ut av mikroen idet telefonen ringer. Håret er allerede vasket. Jeg vil ikke ha matlukt i det, og forlater kjøkkenet mens dampen fra middagen sprer seg i rommet. Ordren er klar og konsis, levert i en fast, ingen-nonsens tone:

«Be ready at 11 PM. A car will pick you up. You are expected to keep a low profile—dress discreetly, behave accordingly».

Det er ikke rom for forhandling eller unødvendige detaljer. Bare en direkte kommando, den typen som ikke etterlater tvil om autoriteten bak. Forventningene er satt: etterlevelse, diskresjon og absolutt profesjonalitet.

Klokka tikker mot 23. Jeg står foran speilet igjen, ser meg selv i øynene, vurderer. Pusten min er rolig, kontrollert. Hendene metodiske, nesten mekaniske. Jeg vet hva som forventes. Jeg velger klær med omhu – mørke, dempede toner, en kåpe som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet, sko som lar meg bevege meg lydløst. Ikke for elegant, ikke for tilfeldig. Diskresjon er nøkkelen. Jeg fjerner smykker, lar håret falle naturlig, glatter stoffet på kåpen. Alt handler om å smelte inn, ikke etterlate spor. Jeg kjenner vekten av det som skal skje, men lar det ikke sette seg i kroppen. Alt må være presist. En siste sjekk, den blå boaen rundt halsen. Ingen overflødigheter. Utenfor senker en bil farten. Jeg trekker et dypt pust, retter ryggen, finner de hvite pillene og putter dem i veskas innerste lomme før jeg går ut døra.

Kvinnene i blå kjoler beveger seg taktfast gjennom gata foran hotellet. De har brede belter i livet og de overdimensjonerte perlekjedene ligger nå stramt rundt kravebeinet. Leppene er blodrøde. Skulder mot skulder og med bestemte skritt marsjerer de fremover. Noen har hendene knyttet, andre holder plakater over hodet. Stemmene deres er fulle av kraft. «Je suis Monica!» roper de. Ropene går i ekko, deretter som rytmiske bølger som brer seg mellom bygningene og buldrer gjennom natta, gjennom summingen av trafikken og blikkene fra forbipasserende. Noen har malt ord på kinnene, andre har skrevet på hendene. Sorte bokstaver mot blek hud. Bevegelsene deres er målrettede – som om de følger en usynlig linje, en felles kraft de ikke kan vike fra. Bilen stopper, og en sikkerhetsvakt åpner for meg. En kvinne i front løfter hånda i været, sakte, og resten følger med til et hav av knyttede never mot himmelen. Kvinnen nikker kort mot meg. Jeg knytter nevene. Så går jeg inn. Ropene bak meg vokser, stiger og faller, som et pulserende krav før hotelldørene glir igjen og stenger dem ute. «Je suis Monica Lewinsky!»

Nyheten tikker ikke ut før lunsj. Jeg har ringt inn en egenmelding på jobb, sitter i sofaen i den gamle morgenkåpen etter moren min med en stor kopp grønn te. Han ble funnet på morgenen. Død. Kona fattet mistanke da han ikke svarte på telefonen. Hun kontaktet sikkerhetsstyrken. De vil snart banke på døra mi.

Med aktsom håndtering av nyansene fyller anekdotene hullene i vår felles oppfatning. Slik slipes historien gradvis til den passer sømløst inn i tannhjulet som driver majoritetens forståelse av verden. Dette er min anekdote. Både detaljene og utelatelsene matcher den store fortellingen om livet i vår del av verden akkurat nå.


Oppdag mer fra Nora Helmer 2028

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.

Tidligere lerkefugl

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Nora Helmer 2028

norahelmer.no er et skjønnlitterært prosjekt som utforsker mellommenneskelige relasjoner på 2000-tallet inspirert av Henrik Ibsens karakterer og tekster. Du finner ikke sosiale medieprofiler tilknyttet prosjektet, men ta gjerne kontakt på nora@lifehackpoesi.no

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å motta varsler om nye innlegg via e-post.