Dancing in the dark

Jeg er ti år, og forelska. Ingen andre er forelska i ham. Vi møtes på lekeplassen. Han er tynn med bleike legger i knallblå Adidas-shorts, stri brun lugg, og ansiktet fullt av fregner. Han har kasettspiller, og spiller Bruce Springsteens «Born in the USA», alltid begge sidene. Det er sommeren 1982. Mamma og pappa har skilt seg. Jeg liker «Dancing in the Dark». «You can’t start a fire / You can’t start a fire without a spark». Jeg klarer ikke å slutte å smile når han er der. Han får meg til å le høyt. De andre er der også. Hva ler du av, gliser de. Jeg slutter. Kanskje husker han det. Jeg tror han var forelska i meg også.

Hva er forelskelse? Et femtedels sekund er den tiden det tar for hjernen å aktivere områdene som hensetter oss i en svimlende forelskelse. Den franske forfatteren Stendhal som skrev på begynnelsen av 1800-tallet, kaller prosessen krystallisering. Han sammenligner «kjærlighetens fødsel» med å kaste en naken grein ned i saltgruvene ved Zalzburg, en av de dype mørke nedlagte sjaktene der, og når man 2–3 måneder senere trekker den opp, er den dekket av glitrende krystaller. «Selv de minste forgreiningene, de som ikke er større enn trærne på en meise, er pyntet med et uendelig antall flimrende, blendende diamanter». Er det sånn det er med forelskelse? En naken grein som kastes i saltgruvene vil ligge der i måneder før den er dekket av saltkrystaller og skapt om til noe vakkert, men et menneske kan se og omskape et annet til en blendende diamant på under et sekund? Det skjedde, og skjedde ikke.

Jeg er ti år, og ligger under dyna og leser Jørgen + Anne er lik sant av Vigdis Hjort. Anne Lunde sitter bak på sykkelen til Jørgen Ruge. Det lukter bråtebrann. «Noen blir aldri så forelsket igjen som da de var ti år og gikk i 4. klasse» er første setning. På radioen har jeg Radio Luxembourg, i spilleren opptakskassetten klar. Når «Dancing in the Dark» spilles, skal jeg gjøre opptak.

Jeg er 15 år, og begynner på gymnaset. Lærerne kaller oss turtelduene, og ber oss holde kjeft. Bangles synger «Am I only dreaming? / Is this burning an eternal flame?» På repeat. Det er høst ‘89, og lukter bråtebrann. Vi flyttes til hver vår side av klasserommet, og blir ikke kjærester før det er vår. To uker. «Det mest hjerteskjærende øyeblikk i den kjærlighet som ennå er ung, er når man oppdager at den rosenrøde skyen man har pakket sin elskede inn i løser seg opp», skriver Stendhal. Når sommeren kommer, har jeg fylt 16. Roxette synger «It must have been love, but it’s over now». Jeg bøyer hodet fra passasjersetet i en svart BMW-kabriolet som kjører forbi ham. Det lukter Christian Diors after shave Fahrenheit fra førersetet. Jeg savner noe, kanskje lukten av bråtebrann. Hver fredag ser vi Twin Peaks med Fahrenheits venner: «In real life, there’s no algebra», sier Audrey Horne. Det skjedde. Etter ett år får jeg en gullring med diamanter.

Jeg er 24 år, og studerer. Når sommeren kommer, reiser alle vennene mine hjem. Jeg skaffer meg to jobber så jeg kan fortsette å bo på studenthybelen. Jeg henger på bystranda med kameraten til ei venninne. Vi drar på fester til folk han kjenner. Han ser ut som en ung Tarjei Vesaas. Jeg tenker han kan si «Som lauv / er du og eg / Fort skjelvande / og fort borte. / Kom –», men vet ikke om jeg vil det. En kveld drikker vi whisky som ingen av oss liker. En annen kveld deler vi en sigar fordi vi ikke har råd til sigaretter. Den kvelden jeg husker best, er da han kommer med en CD. Han har brent den selv. Han sier bare hei, og setter den i spilleren. Nick Cave. «I don’t believe in an interventionist God / But I know, darling, that you do / But if I did I would kneel down and ask Him / Not to intervene when it came to you […] And if He felt He had to direct you / Then direct you into my arms / Into my arms, O Lord … ». Det skjedde. Kanskje tenker han på det innimellom. «Det mest forbløffende av alt i den lidenskap som kalles kjærlighet, er første skritt og den ekstreme forvandlingen som skjer i hodet på en forelsket mann», skriver Stendhal. Eller kanskje har han glemt. Men det skjedde. At blikkene våre møttes, før jeg så ned. Og foreslo at vi skulle dra videre. Kanskje var det forelskelse, som ble stoppet i møte med overbevisningen om at man fortjener noe bedre enn de man allerede har? Fortjener. Slik Javier Marías skriver om det i kjærlighetens gåter og skjebnens makt i romanen Forelskelsene: Overbevisningen «om at det under hjernebarken […] ligger en diamant som noen en dag skal komme til å oppdage, polere og legge på en rød pute, slik at andre kan beundre den, beundre den og forstå hva de hele tiden har oversett?» Men dette var sommeren ‘97, og selv om sola skinner hver dag er jeg en fattig student. Til høsten kommer. Han finner en kjæreste. Jeg ligger med kameraten hans, men jeg husker ikke hvordan han ser ut.

Året etter drar jeg videre. Alt er tilfeldigheter og resignasjon tenker Maria Dolz i Forelskelsene: «[…] sannsynlig nok klarer vi å overbevise oss om at det finnes en mening bak våre vådeskudd av noen forelskelser, og det er nok av dem som tror de kan se skjebnens hånd i dem, når det ikke er noe annet enn et landsbylotteri når sommeren er på hell». Jeg er 26 år, snart er det høst: «I check my look in the mirror / Wanna change my clothes, my hair, my face». Vi danser i sigarettrøyk og discolys til Massive Attack: «This is my church / This is where I heal my hurts / For tonight / God is a DJ». Hovedstaden er tivoli med speilvegger, og jeg står ved skytespillet. Hvis Amor har våpen, er det et maskingevær. Jeg har mistet gullringen med diamantene, og tror jeg vinner hovedgevinsten. Det skjedde, og skjedde ikke.

Jeg er 44 år, og ligger under dyna og leser Erich Fromms Om kjærlighet: «Roboter kan ikke elske. De kan bare utveksle sin standardiserte ‘personlighetspakke’ med andres, og håpe å gjøre en god byttehandel». Noen brenner bråte. Noen spiller Nick Cave: «You better hold on to yourself». Det er ikke meg. Jeg lukker vinduet. «I go to bed feelin’ the same way / I ain’t nothin’ but tired».

Jeg er 46 år, og løper 8,6 kilometer hver dag, i snitt. 15 kilometer er 2020s peak performance. Jeg slutter å lese og lytte til nyhetene; erstatter krig, en president i riksrett, damer som trades mot kryptovaluta, Justice for Britney, abortlov, bensinpriser og pandemi med løpelistene mine på Spotify. Jeg hører på Florence and The Machine. Ship to wreck og Queen of peace. Underlaget gynger når jeg løper innover i skogen. Vinteren gir seg ikke. Sola smelter øverste islag når det er dag, men om natta hardner kuldegradene bunnen til frost igjen. I skogen synger jeg «Now you have me on the run / the damage is already done / come on, is this what you want? / ‘Cause you’re driving me away». I lunsjen på jobb er jeg taus. Jeg tar ikke telefoner fra venner. Sender forhåndsprogrammerte hurtigsvarmeldinger som «Er i et møte, ringer deg tilbake» eller bare «Kan jeg ringe deg opp igjen?». Jeg ringer ikke tilbake. Meldingene er ment som livstegn.

I 2020 skilles 9355 norske par, 10115 separeres, pluss samlivsbruddene blant ugifte. Jeg er én av dem. Han flytter ut en dag i april. Det skjedde. Jeg husker datoen. Jeg skriver et avskjedsbrev: «Takk for alt og ingenting. Du får meg til å klikke inn på en versjon av meg som bugger. På tross av retanking vil den ikke avinstallere. Det er derfor jeg glitcher og skjelver og øynene mine blinker ’minor bug detected’». Jeg ler høyt. «You sit around gettin’ older / There’s a joke here somewhere and it’s on me». Men jeg sender ikke brevet fordi han kanskje vil poste det på Twitter. I juni dør bestemor. Jeg arver gifteringen hennes. Den er egentlig to. Da bestefar døde, smeltet hun hans sammen med sin ring; og tok den aldri av, ikke en gang når hun sov.

Jeg er 47 år. «Hvis det minste håp tennes, settes forelskelsen og krystalliseringen i gang», skriver Stendhal. Jeg sier «Hei Siri!».
«Jeg er her!», svarer Siri.
«Hva er forelskelse?», spør jeg.
«Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen. Når man er forelsket produseres det fenyletylmin i hjernen», svarer Siri.
«Kan man forelske seg når man er 47?», spør jeg.
«Alle aldersgrupper kan bli forelsket, men følelsen kan være særlig intens i puberteten. Det står på Wikipedia», svarer Siri.

Jeg er 48 år, og leser De polyglotte elskerne av Lina Wolff, om Ellinor som vil ha en mann: «For å finne den rette hadde jeg aldri trodd at nettet skulle være min greie. Jeg synes det har noe markedsplassaktig over seg, dessuten hadde jeg aldri skrevet en kontaktannonse og visste ikke hvordan man solgte seg med skrift». Jeg laster ned Tinder. «Come on, baby, the laugh’s on me». Appen er et digitalt dansegulv. Speilveggene er byttet ut med selfies. En moderne versjon av red light district, der du selv kan legge diamanten under hjernebarken på en rød pute slik at andre kan beundre den. Jeg får min første dickpic, og klarer ikke å slutte å le. Det lukter svidd. Hvis Amor har våpen, er det en feed med filtrerte versjoner av mannlige 70-tallsmodeller. «This gun’s for hire / Even if we’re just dancin’ in the dark». Betaler jeg for et abonnement, kan jeg høyne sjansene mine for et hjerte.