Tilfeldighetenes uutholdelige miljø

Jeg tror sammentreffene i hverdagen er mer enn tilfeldighetenes spill levert av en enarma banditt. Idét jeg vipper til bremsegiring siste strekket hjem, lyser navnet hans opp displayet og bryter av Patrick Swayzes smørmyke «Just a fool». Jeg setter ham på høytaler.

– Jeg blir borte resten av dagen, sier han.

– Jeg må handle … .

Linja skurrer og samtalen klippes av midt i setningen.

– Gode gud, hvisker jeg, og skrur opp volumet. Swayze er tilbake og fremme ved «I’d go insane … ».

– Kan du ikke bare sjekke innstillingene dine, ber jeg når han kommer hjem.

– Stemmen din går i ekko. Forbindelsen brytes hele tiden.

– Du kjører på repeat, Nora. Det skjer bare i hodet ditt, svarer han.

– Det kan være telefonen din automatisk svitsjer til 3G. Da må du aktivere manuelt, fortsetter jeg.

Han svarer ikke.

– Hallo? Snakk med Siri hvis du trenger hjelp. Det er en enkel kommando.

– Du er virkelig totalt ute av sync; jeg tror nesten du kan kræsje når som helst, sier han. Men han gidder ikke se opp, smiler bare ned i telefonen.

– Hvorfor har du ghostet meg på snapmap, forresten? spør jeg. Spørsmålet har klamret seg til tankene mine i flere dager og nå føles å vente på svar som å kle seg naken. Jeg snur meg vekk og går ned i kjelleren i stedet. Skjermen på kasse-TV-en blinker mot meg. Vårt første kjøp sammen fremsto en gang som et monument for håp. Flatskjerm var på markedet da vi valgte den, men vi trodde på at analogt og digitalt ville leve side om side. Jeg drar TV-en frem, og smiler av tanken på å bli kvitt den.

Bak TV-en står pappesker fylt med bøker. Når jeg løfter frem én, revner siden. Hold kjeft og vær deilig av Vita Andersen og Anna-Greta Winbergs Når noen bare går sin vei faller i gulvet. Lag på lag med begravet 70-talls sosialrealisme avsløres. Bøker skrevet før Bangles’ «Eternal Flame» på en sølvblank kassettspiller førte meg inn på et ukjent soverom på fest, før Farlig begjær sementerte «bitches be crazy», og Pretty Woman romantiserte ideen om at hvis du er pen nok, finnes muligheten av et sikkerhetsnett i hvitt gull besatt med diamanter og 23 rubiner. De er angrepet av mugg; og lukter kaldt og jordaktig.

– Hvorfor er du alltid så muggen, pleier han å spørre om, etter timer uten å ha gitt annet enn enstavelsesord.

– Hvorfor er du så kald, spør han når han stryker meg over håret etter kranglene.

– Hvorfor graver du deg alltid ned i dette tankekjøret?

Han marsjerer i stueetasjen over meg og snakker animert inn i telefonen. Stemmen trenger gjennom taket, men jeg kan ikke skjønne hva han sier – bare myke lyder og små latterutbrudd penetrerer. Jeg lurer på hvem han snakker med og hva de ler av.

– Hvorfor har du ghostet meg på snapmap? skriker jeg mot kjellertaket før jeg får tenkt meg om. Skrittene stopper umiddelbart før de tiltar med mer tyngde. Hold kjeft og vær deilig er klam i hendene og sidene klebrer seg sammen. Jeg åpner en side tilfeldig og plasserer fingeren vilkårlig: «Lykke syntes det var meget pinlig at Britta, som hun satt rett overfor på kontoret, og som hun spiste lunsj med hver dag, bare med to dagers mellomrom skulle ha pult med den samme mannen som henne».

– Hahaha … . Han er plutselig klar og tydelig, må ha gått nærmere kjellerdøra. Ingenting er tilfeldig, tenker jeg, legger boka oppå TV-en og bærer det opp og ut bakveien. Ustabil forbindelse har blitt en autonom klisje på forholdet vårt. TV-en er tung, men jeg klarer å få den inn i bagasjen på bilen. Jeg må inn igjen for å hente bilnøklene. Han står lent mot kjøkkenbenken nå, har skiftet til en hvit linskjorte med åpne knapper i halsen. Lukten av den dyre fuktighetskremen han kom hjem med i stad, henger rundt ham. Huden er blank og fresh. Det ser ut som han tar selfies.

–  Jeg kjører noe skrot på fyllinga, sier jeg.

Han skvetter. Jeg er rett ved ham og rekker hånda mot nøkkelskuffen bak ham.

–  Ja, fint, svarer han liksom fraværende, og taster på telefonen.

Jeg når ikke frem til skuffen, og forsøker å manøvrere rundt ham. Han vrir seg sakte, streifer armen min, mumler unnskyld, og fortsetter å taste. Pusten hans treffer meg i ansiktet, men det virker ikke som han enser meg. Plutselig beveger han seg mot meg; albuen hans treffer meg i brystet med en kraft som får meg til å vakle. Han stopper brått. At jeg griper fatt i ham, er ren refleks.

–  Nora, sier han.

– For guds skyld, se deg for.

– Hva? sier jeg fortumlet, pulsen banker.

– Du må se deg for, gjentar han, og rister på hodet.

Jeg holder ham fortsatt i armen, og fordi han ikke har senket den, ser det ut som jeg har tvunget den opp. Jeg slipper. Armen blir hengende i posisjon før han slipper den ned.

– Du må roe deg ned, roper han, og tar tak i skjortekanten min. Jeg får åpnet skuffen. Skjortestoffet revner mellom fingrene hans når jeg snur meg og løper. Idét jeg åpner ytterdøra, ringer telefonen. En sprudlende åpningsfanfare av forventningsfulle bits akkompagnerer meg ned trappa. Jeg kutter forbindelsen og hører døra smelle igjen bak meg sekundet jeg hopper inn i bilen.

Var sammenstøtet villet eller feilslått fra hans side? Er det meg? Jeg vrir til drive og fester sikkerhetsbeltet. Vita Andersen ligger taus ved siden av meg. Det svir i brystet. Ute på veien sjekker jeg telefonen og ser at det er han som ringte. Han har sendt en melding også. «Hvorfor gjør du dette mot seg selv?», skriver han.

Han har laget middag når jeg kommer hjem. Lyden av kniver skraper i tausheten mellom oss.

– Det er du som ikke hører. Feilen ligger hos deg, sier han plutselig.

– Mener du at det er noe galt med ørene mine? spør jeg, og hever brynene, men senker dem kjapt igjen.

– Kan vi ikke bare snakke sammen nå?

– Hva vil du snakke om da, Nora?, spør han, og tar en stor bit potet. Han ser på meg og tygger uten å svelge. Jeg spekulerer i om poteten er tilfeldig eller for å slippe å snakke. Han er taus med alibi; tygger sakte, svelger ikke. Motiv er umulig å bevise. Loven spør ikke om beveggrunner.

– Mmm, sier han, og tygger.

– Stor bit, spør jeg.

Stemmen min lyder meg ikke, men har giret til sarkasme på automatikk. Fuck. Jeg kjører i ei rundkjøring hvor å blinke er tap. Nå forstår han at jeg registrerer potettyggingen. Han svarer ikke, men det glimter til i øynene hans. Skjønner han at han får meg til å bli en versjon av meg selv jeg misliker? Ei som spekulerer i om nære relasjoner har uredelige motiver. Er det galskap, tilfeldigheter, eller arv og miljø? Han svelger.

– Jeg har forresten ikke ghostet deg, sier han.

– Jeg har bare satt posisjonen min til privat.

Han tar en ny potetbit, ser ikke lenger på meg, er som om han ikke bryr seg om reaksjonen min.

– Jeg drar på hyttetur til helga, sier han når han har tygget ferdig og skjøvet tallerkenen til side. Han stryker fingrene gjennom håret som om han er rådløs.

– Det er kanskje lurt, sier jeg, og forsøker å smile avvæpnende. Men han har allerede gått fra bordet.