Mennesker på bad

Jeg lukker baderomsdøra etter meg, men du åpner den før jeg har sluppet dørhåndtaket, og dytter den opp.

– Kan du bruke det andre badet, spør jeg.

Aprilsola løser opp det lille rommet i 4K. Rendene av størknede såperester og hardnet fettstoff på dusjkabinettet skinner som rustsopp på bjørk om høsten.

– Kan du, svarer du.

Du tar iPhonen opp av lomma, og legger den på hylla ved vasken. Så trekker du ned buksa og bretter den omsorgsfullt sammen, deretter bokseren, og til slutt skjorta. Du bretter og plasserer pent på den hvite porselenskanten.

– Kan du være så snill å gå, sier jeg.

Det er under én meter mellom oss. Du ser utfordrende på meg, eller angripende, og smiler så bredt at tennene trumfer leppene. Sollyset viser tannstein bak en tynn hinne av spytt.

– Hallo, sier jeg.

iPhonen på hylla varsler en melding i lydløst modus. Du beveger deg mot dusjkabinettet bak meg uten å slippe blikket mitt. Jeg ser at du har barbert brystkassa og lysken. Hårstråene har vokst til kort, svart bust. Ansiktet ditt er en håndsbredd unna mitt, øynene dine låser mine.

– Gå, sier jeg, og lukker øynene.

Du svarer ikke. Lukta av hud fanget inne i en kjemisk reaksjon av avfallspartikler, er nærme og kvelende. Når iPhonen vibrerer på andre varsling, vrir jeg meg forbi deg, åpner døra, og smetter ut. Du sparker døra igjen.

– Om sju dager flytter du ut, roper jeg, men du har allerede skrudd på dusjen.