Jeg lukker baderomsdøra etter meg, men du åpner den før jeg har sluppet dørhåndtaket og dytter den opp.
– Kan du bruke det andre badet, spør jeg.
Aprilsola løser opp det lille rommet i 4K. Rendene av størknede såperester og hardnet fettstoff på dusjkabinettet skinner som rustsopp på bjørk om høsten.
– Kan du, svarer du.
Du marsjerer inn i rommet, to korte bestemte skritt før du stopper og peker brystkassa stramt mot meg. Hånda di griper ned i lomma på dressbuksa og henter frem iPhonen, legger den på hylla over vasken. Så trekker du ned buksa og bretter den omsorgsfullt sammen, deretter bokseren, og til slutt skjorta. Du folder sakte og plasserer pent på det hvite porselenet.
– Kan du være så snill å gå, sier jeg.
Det er under én meter mellom oss. Du tar et skritt nærmere og ser utfordrende på meg, eller angripende, og smiler så bredt at tennene trumfer leppene. Sollyset viser tannstein bak en tynn hinne av spytt.
– Hallo, sier jeg.
iPhonen på hylla vibrerer mot kanten og varsler en melding i lydløst modus. Du beveger deg igjen, mot dusjkabinettet bak meg, slipper ikke blikket mitt. Jeg ser at du har barbert brystet og lysken. Hårstråene har vokst til kort, svart bust. Er det bevisst når du plutselig klør deg på skambeinet? Ansiktet ditt er en håndsbredd unna, øynene dine låser mine, ånden stikker mot panna mi.
– Gå, sier jeg, holder pusten og lukker øynene.
Du svarer ikke. Lukta av hud fanget inne i en kjemisk reaksjon av avfallspartikler er nær og kvelende. Når iPhonen vibrerer på andre varsling, vrir jeg meg forbi deg, åpner døra, og smetter ut. Du sparker døra igjen.
– Om sju dager flytter du, roper jeg, men du har allerede skrudd på dusjen.
Oppdag mer fra Nora Helmer 2028
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.