Etter lunsj snittet jeg makroner i to og fylte dem med vaniljeis. Jeg la ut reel på Instagram før jeg serverte. Han kommenterte hashtagen #hjemmelaget.
– Litt paradoksalt å beskrive noe som hjemmelaget når du har brukt to ingredienser som begge er ready-to-eat, flirte han, la en halvspist makron på bordet, og gikk inn i stua og satte seg i godstolen. Makronen ble liggende til isen har smeltet. Jeg tørket den opp med en våt klut.
Da vi griller til middag, kjenner jeg fortsatt den sursøte smaken av makron. En makron spises sakte, du tar først en liten bit fordi du tror på å porsjonere nytelsen av den overveldende søte smaken, deretter en bit til fordi du ikke vil at smaken skal forsvinne, halvveis putter du resten i munnen og holder den rolig der for å beholde smaken lenger. For sent oppdager du at det søte allerede er klamt og klebrig; en klissete og grøtaktig masse som har blitt vanskeligere å svelge. Du kan spytte ut, men den vablne smaken av sukker som brytes ned har satt seg i munnen. Allikevel gjentar du prosessen neste gang du blir tilbudt en makron. Slik er det med ham også. Det er et subtilt samspill mellom det han tilbyr og det som allerede finnes inni meg. Hvem har ansvaret for nedbrytningsprosessen? Jeg, fordi det er inni meg surhetsgraden endres, eller han fordi han skaper noe søtt som inneholder ingredienser som så hurtig brytes ned til noe surt? Jeg vet ikke, og mellom hver gang, har jeg glemt hva som vil skje. Jeg tar imot på ny, i full tro på at det er søtt, og kun søtt. Helt til ingrediensene er inne i meg og gradvis avslører hva de egentlig består av. Med ham er det ikke et alternativ å spytte ut. Jeg svelger unna. Ansvar? Den klamme smaken av nedbryting eies alene av den som ikke takker nei.
Oppdag mer fra Nora Helmer 2028
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
