– Fasaden jeg skaper, skjuler et nedbrytende mønster

Kjøkkenet er fylt med lukten av vanilje og sjokolade, og føles mer som en scene fra et Ibsensk samtidsdrama enn et hjem. Det er smakfullt, men ikke kostbart innredet. En dør til høyre i bakgrunnen leder ut til terrassen der barna leker; en annen dør til venstre fører inn til Helmers hjemmekontor. Mellom begge disse dørene er kjøkkenbenken med innfelt komfyr og kjøleskap i stål. Den er i hvit marmor, ryddet og rengjort. En kjøkkenmaskin og en espressomaskin, begge glinsende sorte og speilblanke, er eneste synlige redskaper. Midt på veggen til høyre er det et stort vindu. Nær vinduet står et eldre kjøkkenbord i heltre badet i sollys og omkranset av kjøkkenstoler fra et rimeligere dansk designmerke. Fotografier av barna trykket på aluminiumsplater henger på veggen. Taket har innebygget spotbelysning. Lyset er dimmet og brenner orange. Et lite bord og to enkle stoler er plassert inntil sideveggen til venstre. En stabel design- og motebøker i coffee table-bind tårner på bordplaten. På kjøkkenbordet står en tallerken med rosa ismakroner.

Er du publikum i salen, vil øynene dine lenkes mot kvinnen i gulblomstrete sommerkjole som sikter dem inn med mobiltelefonen. Det er meg. Kameraet er i fokus. Jeg knipser desserten: En skarpt snittet jordbærmakron med en kule iskrem i midten, tagget #hjemmelaget. Idet jeg klikker publiser på Insta, roper jeg «Overraskelse». Barna iler til gjennom terrassdøra, forsyner seg, og løper ut i sola igjen. Han kommer smygende inn fra kulissene, fra døren på venstre side, tar en bit av makronen sin, og ser på meg med et smil.

– Hjemmelaget? spør han, og blunker. Han tygger med åpen munn.

– Ja, liker du det? spør jeg, og kikker ned på bildet jeg nettopp publiserte. Jeg vil ikke se på ham og avsløre forventningen jeg har til at han skal like den søte kombinasjonen.

– Mmm, svarer han.

Jeg tar sjansen, ser på ham og smiler glad.

– Bare paradoksalt å beskrive noe som hjemmelaget når du har brukt to ingredienser som begge er ready-to-eat, fortsetter han.

Han legger den halvspiste makronen på kjøkkenbordet, og forsvinner ut døren til venstre. Isen smelter i sollyset. Jeg tørker restene med en våt klut. Når jeg er ferdig, plukker jeg opp den siste ismakronen. Smaken er søt, og kvelende.

Vi griller til middag. Han sprøyter ned kullet med tennvæske og fyrer umiddelbart på med lighteren jeg gir ham. En eim av grå kullrøyk blåser mot meg når flammene får tak. Jeg føler meg som en malplassert askepott, og går inn på kjøkkenet. Makronisen har fått 365 likes. Instagram er en magisk loop alltid på vei mot neste motiv som kræsjer vendepunktet.

Utenfor har han kontroll på grillen. Han vender kotelettene og legger grillpølsene på siden. Jeg dekker bordet. Når jeg kikker ut av vinduet igjen, har han satt seg i solstolen. En ølboks ligger krøllet på midten foran ham. I hånda holder han en ny. Jeg finner lysegule servietter og bretter under knivene. Han tar en lang slurk, og sveiper mobilen åpen. Den sursøte smaken av makron sitter fortsatt i ganen min. Prosessen er alltid lik. Du tar først en liten bit fordi du tror på å porsjonere nytelsen av den overveldende søte smaken. Deretter en større bit fordi du ikke vil at smaken skal forsvinne. Til slutt putter du resten i munnen og lar det hele rolig smelte for å beholde smaken lenge. For sent oppdager du at det søte har blitt klamt og klebrig; en klissete og grøtaktig masse som er vanskelig å svelge. Du kan spytte ut, men den vablne smaken av sukker som brytes ned har satt seg i munnen. Allikevel repeterer du naivt, på ny og på ny. Slik er det med ham også. Resultatet er et subtilt samspill mellom det han gir og fordøyelsesmønsteret som er etablert inni deg.

– Middag! roper han, og avbryter tankene mine. Barna kommer løpende. Han slentrer etter med grillmaten på et fat, møter blikket mitt et kort øyeblikk, deler et glimt av et smil, og serverer barna pølser før han plasserer en brent kotelett på tallerkenen min. 

Når jeg skjærer i biter, må jeg bruke kraft for å trenge gjennom de svidde trevlene. Svarte sporer setter seg i den hvite tallerkenen. Kjøttet smaker tørt og har en skarp bitterhet som bryter ned etterlatenskapene fra makronen. Jeg tygger sakte. Hvem regisserer egentlig nedbrytningsprosessen, tenker jeg, og svelger unna. Jeg, fordi det er inni meg surhetsgraden endres? Eller ham fordi han iscenesetter et anslag av søt forventning, men spiller meg ut med overraskende vendunger? Hvorfor tror jeg på at det er søtt, og kun søtt, når jeg har blitt angrepet av det andre så mange ganger? 

– Nydelig, sier han, drikker siste rest av ølboksen, henter en ny. Han lener seg tilbake i stolen, og lukker øynene. 

Jeg spiser opp koteletten, og skyver tallerkenen fra meg, kjenner den brente smaken i munnen. Ansvar? Den gode feen forlot scenen ved lykkelig alle sine dager. Nedbrytingen eies for evig av den som ikke takker nei. Han åpner øynene. Jeg smiler kort for å forsikre at alt er normalt. Og så begynner jeg å rydde.