Kjøkkenet er fylt med lukten av vanilje og sjokolade, men føles mer som en scene fra et Ibsensk samtidsdrama enn et hjem. Det er smakfullt, men ikke kostbart innredet. En dør til høyre i bakgrunnen leder ut til terrassen der barna leker; en annen dør til venstre fører inn til tv-stuen. Mellom begge disse dørene er kjøkkenbenken med innfelt komfyr og kjøleskap i stål. På benken står en kjøkkenmaskin og en espressomaskin, begge glinsende sorte og speilblanke. Midt på veggen til høyre er det et stort vindu. Nær vinduet står et eldre kjøkkenbord i heltre badet i sollys og omkranset av kjøkkenstoler fra et rimeligere dansk designmerke. Taket har innebygget spotbelysning. Lyset er dimmet og brenner orange. På veggene henger fotografier av barna trykket på aluminiumsplater. Et lite bord og to enkle stoler er plassert inntil sideveggen til venstre. En stabel design- og motebøker i coffee table-bind tårner på bordplaten. Kjøkkenbenken er i hvit marmor, ryddet og rengjort. På kjøkkenbordet står en tallerken med rosa ismakroner.
Er du publikum i salen, vil øynene dine lenkes mot kvinnen i gulblomstrete sommerkjole som sikter dem inn med mobiltelefonen. Det er meg. Kameraet er i fokus. Jeg knipser desserten: En skarpt snittet jordbærmakron med en kule iskrem i midten, tagget #hjemmelaget. Idet jeg klikker publiser på Insta, roper jeg «Overraskelse». Barna iler til gjennom terrassdøra, forsyner seg, og løper ut i sola igjen. Han kommer smygende inn fra kulissene, fra døren på venstre side, tar en bit av makronen sin, og ser på meg med et smil.
– Hjemmelaget? spør han, og blunker. Han tygger med åpen munn.
– Ja, liker du det? spør jeg, og kikker ned på bildet jeg nettopp publiserte. Jeg vil ikke se på ham og avsløre forventningen jeg har til at han skal like den søte kombinasjonen.
– Mmm, svarer han.
Jeg tar sjansen, ser på ham og smiler glad.
– Bare paradoksalt å beskrive noe som hjemmelaget når du har brukt to ingredienser som begge er ready-to-eat, fortsetter han.
Han legger den halvspiste makronen på kjøkkenbordet, og forsvinner tilbake ut i tv-stuen. Isen smelter i sollyset. Jeg tørker restene med en våt klut mens jeg spiser den siste makronen. Smaken er søt, og kvelende.
Vi griller til middag. Han sprøyter ned kullet med tennvæske og fyrer umiddelbart på med en fyrstikk. Jeg dekker bordet, og kjenner fortsatt den sursøte smaken av makron. En makron spises sakte. Du tar først en liten bit fordi du tror på å porsjonere nytelsen av den overveldende søte smaken. Deretter en større bit fordi du ikke vil at smaken skal forsvinne. Til slutt putter du resten i munnen og lar det hele rolig smelte for å beholde smaken lenge. For sent oppdager du at det søte har blitt klamt og klebrig; en klissete og grøtaktig masse som er vanskelig å svelge. Du kan spytte ut, men den vablne smaken av sukker som brytes ned har satt seg i munnen. Allikevel repeterer du naivt samme prosess når neste anledning byr seg. Slik er det med ham også. Resultatet er et subtilt samspill mellom det han gir og fordøyelsesmønsteret som er etablert inni meg.
– Middag! roper han. Han møter blikket mitt et kort øyeblikk, deler et glimt av et smil, og serverer barna pølser før han plasserer en brent kotelett på tallerkenen min.
Den brente overflaten sverter den hvite tallerkenen. Når jeg skjærer, må jeg bruke kraft for å trenge gjennom de svidde trevlene. Kjøttet smaker tørt og har en skarp bitterhet som bryter ned etterlatenskapene fra makronen. Jeg tygger sakte. Hvem regisserer egentlig nedbrytningsprosessen, tenker jeg, og svelger unna. Jeg, fordi det er inni meg surhetsgraden endres? Eller han fordi han iscenesetter et anslag av søt forventning, men spiller meg ut med en overraskende vending? Jeg vet ikke, og mellom hver gang det skjer fortrenger jeg vendepunktet jeg innerst inne vet kommer. Jeg entrer spillet i tro på at det er søtt, og kun søtt. Håpefull til ingrediensenes øvrige grunnsmaker fyller meg.
Jeg spiser opp koteletten, og skyver tallerkenen fra meg, kjenner smaken som sitter fast i ganen. Med ham er det ikke et alternativ å spytte ut. Ansvar? Den smakfulle nedbrytingen eies alene av den som ikke takker nei. Jeg smiler kort, som om alt er normalt. Og så begynner jeg å rydde.
Oppdag mer fra Nora Helmer 2028
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.