Jeg tror sammentreffene i hverdagen er mer enn tilfeldighetenes spill levert av en enarma banditt. Idét jeg vipper til bremsegiring siste strekket hjem, lyser navnet hans opp displayet og avbryter Patrick Swayze som synger «Just a fool». Jeg setter ham på høytaler.
– Jeg blir borte resten av dagen, sier han.
– Jeg må handle … .
Forbindelsen blir brutt. Når jeg prøver å ringe tilbake, møter jeg telefonsvareren.
– Gode gud, hvisker jeg, og skrur opp volumet. Swayze er tilbake, og allerede fremme ved «I’d go insane … ». Ustabil forbindelse har blitt en autonom klisje på forholdet vårt.
– Kanskje det er noe grunnleggende galt da, svarer han når han kommer hjem.
– Kan du ikke bare sjekke innstillingene dine, ber jeg om for andre gang.
– Stemmen din går i ekko. Forbindelsen brytes hele tiden.
– Det er bare noe du innbiller deg, sier han.
– Det kan være telefonen din automatisk svitsjer til 3G. Da må du aktivere manuelt, fortsetter jeg.
Han svarer ikke.
– Hallo? Snakk med Siri hvis du trenger hjelp. Det er en enkel kommando.
– Du er overbelasta, Nora; du har feber, sier han. Men han gidder ikke se opp, smiler bare ned i telefonen.
– Hvorfor har du ghostet meg på snapmap, forresten?, spør jeg.
Jeg reiser meg, vil si noe mer, men hjernen føles avkoblet. Jeg går ned i kjelleren i stedet. Tenker at det hjelper å sortere gammelt skrot. Jeg ser den gamle kasse-TV-en vi kjøpte da vi flyttet sammen og bærer den frem. Flatskjerm var allerede på markedet, men vi trodde på at analogt og digitalt kunne leve side om side. Bak tv-en oppdager jeg kassene med bøker jeg leste da jeg var yngre. Alle historiene jeg slukte før gutter la merke til meg, før jeg drakk meg full for første gang, før Bangles’ «Eternal flame» fra en sølvgrå kasettspiller på fest førte meg til et soverom, før Pretty Women lanserte at jenter som er pene nok har et sikkerhetsnett i hvitt gull med diamanter og 23 rubiner. Jeg hører ham trave på stuegulvet over. Han snakker i telefonen, men jeg hører ikke hva han sier, bare hule lyder og høy latter.
Jeg åpner en av pappeskene med bøker. Hold kjeft og vær deilig av Vita Andersen ligger øverst ved siden av Anna-Greta Winbergs Når noen bare går sin vei. Under ligger lag på lag med 70-talls sosialrealisme begravet. Jeg kjenner lukta av mugg; jordaktig og kald. Hold kjeft og vær deilig er fuktig når jeg blar. «Katjas mor kom en dag på tanken at hun ville tjene noen ekstra penger» er første setning i andre novelle. Små gråsvarte råteflekker har spredd seg i hjørnene. Noen sider klebrer seg sammen og nekter å la seg åpne. Jeg åpner tilfeldig og plasserer fingeren vilkårlig: «Lykke syntes det var meget pinlig at Britta, som hun satt rett overfor på kontoret, og som hun spiste lunsj med hver dag, bare med to dagers mellomrom skulle ha pult med den samme mannen som henne».
– Hahaha … . Han er plutselig klar og tydelig, må ha gått nærmere kjellerdøra.
Ingenting er tilfeldig, tenker jeg, legger boka oppå TV-en og bærer det opp og ut. TV-en er tung, men jeg klarer å få den inn i bagasjen på bilen. Jeg må inn igjen for å hente bilnøklene. Nå står han ved kjøkkenbenken, taster på telefonen, løfter ikke blikket når jeg nærmer meg.
– Jeg kjører noe skrot på fyllinga, sier jeg, og rekker hånda mot nøkkelskuffen bak ham.
– Ja, fint, svarer han fraværende, og blir stående.
Jeg når ikke skuffen slik han står, og forsøker å manøvrere rundt ham. Han vrir seg sakte, streifer armen min, mumler unnskyld, og fortsetter å taste. Skuffen med nøkkelen er umulig å nå. Jeg nærmer meg, føler pusten hans i ansiktet, ser på ham, men det virker som han ikke enser meg. Plutselig går han brått mot meg og treffer meg i venstre bryst med albuen. Det skjer raskt og kraften får meg til å miste balansen. Han stopper brått. At jeg griper fatt i ham, er ren refleks.
– Unnskyld, sier han.
– Jeg så deg ikke.
– Det går bra, sier jeg fortumlet, pulsen banker hardt.
Jeg åpner skuffen, napper til meg bilnøklene, og løper. Bak meg åpner han Block Blast. Før jeg smeller døra igjen, spilles den sprudlende åpningsfanfaren av bits som rutsjer forventningsfulle nedover ei digital spilltrapp. Vita Andersen ligger taus ved siden av meg på vei til fyllinga, uvitende om angrepet. Det svir i brystet. På vei hjem ringer jeg ham via snap, men han avviser meg.
– Det er du som ikke hører. Feilen må ligge hos deg, sier han plutselig da vi spiser middag.
Det har vært taust mellom oss siden sammentreffet ved kjøkkenbenken.
– Mener du at det er noe galt med ørene mine?, spør jeg, og hever brynene, men senker dem kjapt igjen.
– Kan vi ikke bare snakke sammen nå?
– Hva vil du snakke om?, spør han og tar en stor bit potet. Han ser på meg og tygger uten å svelge. Jeg spekulerer i om poteten ikke er tilfeldig, men for å slippe å snakke. Han er taus med alibi; tygger sakte, svelger ikke. Motiv er umulig å bevise. Loven spør ikke om beveggrunner.
– Mmm, sier han, og tygger.
– Stor bit, spør jeg.
Stemmen min lyder meg ikke, men har giret til sarkasme på automatikk. Fuck. Nå forstår han at jeg har registrert potettyggingen. Han svarer ikke, men det glimter til i øynene hans. Skjønner han at han får meg til å bli en versjon av meg selv jeg misliker? Ei som spekulerer i om nære relasjoner har uredelige motiver. Er det galskap, arv og miljø, eller ustabil forbindelse? Han svelger.
– Jeg har forresten ikke ghostet deg, sier han.
– Jeg har bare satt posisjonen min til privat.
Jeg kjører dagens tredje runde i ei rundkjøring hvor å blinke føles som tap. Han tar en ny potetbit, ser ikke lenger på meg, er som om han ikke bryr seg om reaksjonen min.
– Jeg drar på hytta med en kamerat til helga, sier han når han har tygget ferdig. Han stryker fingrene rådløst gjennom håret.
– Det er kanskje lurt, sier jeg, og forsøker å smile avvæpnende. Tenker at hvis jeg fortsetter å spekulere, får han uansett rett. Overbelastning skjer når anlegget belastes med mer strøm enn det er dimensjonert for.
