Da andre ferieuka kom, entret samtidig en udefinerbar, men gjennomtrengende eim ferieleiligheten. Via neseborene klebret den seg fast, og kjørte på autopilot i tankene. Det var noe ubehagelig og insisterende ved den. «Finn meg» ropte den, som om den spottet: «Best for deg om du finner meg».
Lukten må stamme fra noe inne i leiligheten, tenkte jeg. Men hvor? Studioleiligheten var et stort kvadratisk rom med kjøkken, stue og sov i ett; nyrenovert året før og ultrakomfortabelt med minimalistiske møbler i myk beige design. Midt i rommet sto kingsizesengen barna og jeg sov i, mens T. sov på den kombinerte sofaen og sengen med automatisk uttrekksmekanisme, plassert under airconditionapparatet ved kjøleskapet. Jeg ba rengjøringspersonalet skifte på sengene, men lukten satt fortsatt i.
Også når vi forlot denne enheten som lukket oss inne som familie på den greske øya, var lukten med. Fornemmelsen satt i neseborene. Du kan si den fulgte oss på tomgang, og på umerkelig vis snek seg inn i kjøremodus igjen på den smale stien som ledet oss siste etappe tilbake til studioet. Idét vi åpnet døra, akselererte den mot oss og kræsjet høylytt inn gjennom hjerneveggene: «Finn meg hvis du kan!»
Barna og jeg forsøkte å snuse oss frem til luktens kjerne. Under jakten sneiet et av barna borti sovesofaens uttrekksmekanisme, og sengen smalt sammen med et kaldt, metallisk stønn. T. streifet oss med blikket, før han igjen fokuserte på telefonen. Mens høyre tommel sveipet feeden, fiklet venstre med hotellets «Please do not disturb, thank you»-skilt. Innimellom beveget han tommelen til skjermens bunn for å refreshe kontoen for likes, men han så ikke mer på oss.
Jeg lette videre alene for å finne ut hvor lukten kom fra, ristet klær og la alt skittentøyet i lyseblå plastposer og knøyt dem hardt sammen. Rester etter måltider på tavernaene, utflukter, og sukrete doughnuter på stranda ble forseglet i polyeten. Men lukten flyttet ikke.
– Rommet må være infisert, sa jeg.
– Jeg gjør alt hva jeg kan for å finne en løsning. Kan du hjelpe meg?
– Ja, det er sant, sa T..
– Alt hva du kan. Men du kan jo ikke.
Jeg svarte ikke, ønsket å overbevise meg selv om at lukten levde i rommet også uten oss. Det var lettere å tro på enn å akseptere at den var en del av familien. For å rense lufta åpnet jeg terrassedøra, men da sluttet airconditionapparatet å fungere. Heten trigget lukten så sterkt at jeg trodde den ville kvele én av oss. Baderommet ble eneste sted man kunne tvinge lukten på tomgang. Jeg tok pauser fra jakten der – lukket døra, satte meg på dolokket, og låste opp telefonen for å poste feriebilder badet i sola utenfor. Når hjertene klikket inn, bekreftet de at vi levde et normalt, luktfritt liv som vi fylte med kjærlighet representert i familieminner fra et fremmed land.
Hotellsjefen reagerte også på lukten. En morgen kom han plutselig for å undersøke og gjøre tiltak. Han grein på nesa, og jeg forsto at lukten var mer aggressivt tilstede enn vi kunne ense. Vi merket ikke lenger hvordan stoffene den utløste bandt seg til oss. Jeg grøsset. Hvis lukten hadde blitt en del av meg, betydde det at jeg også kunne spre den videre?
Tre eldre damer banket på, og startet på hotellsjefens klarsignal å gjøre rent. De vasket under kingsizesengen og bak kjøleskapet. Da de nærmet seg sovesofaen, begynte jeg å forberede barna på å gå til bassenget. Vi rakk å være ute av rommet på få minutter. T. hadde allerede sikret seg en solseng med parasoll for å skjerme seg og telefonen for sola og heten. Gjennom dagen forsvant han flere ganger, men det var umulig å bevise hvorfor. Barna og jeg lekte ved bølgemaskinen til bassenget stengte.
Rommets flater og alle installeringer var desinfisert da vi kom tilbake ved sengetid. De myke sofaputene og printet av en gresk landsby over sovesofaen var fjernet. Studioet luktet kjemisk av miljøskadelig rengjøring. Jeg følte jeg fortsatt kjente spor etter lukta, men var ikke sikker.
– Jeg kan ikke forstå om lukten fortsatt er i rommet eller bare føles i meg, sa jeg til T..
Han trakk på skuldrene. Vaskemidlene hang i lufta og angrep luftveiene. Muligheten for å slippe unna var ikke tilstede. Jeg måtte åpne terrassedøra, og vi ble tvunget til å sove med den vid åpen gjennom hele natta. Heten var kvelende og innstilte ethvert forsøk på flykte inn i drømmeland.
Dagen etter dro vi hjem. Jeg sto opp tidlig og sjekket ut, og betalte et additional fee for cleaning fra kontoen min. Deretter fylte jeg kofferten med skittentøyet, beskyttet to fotorammer dekorert med greske skjell ved å rulle dem inn i solkjolen min, kastet de oppklippede og tomme sunscreen-tubene, men pakket en halvfull UVMUNE 400 Kids Hydrating Milk faktor 50+ med hjem. T. var den siste som forlot rommet. Da han kom etter oss på den smale stien som ledet vekk fra studioet, hørte man innholdet i den halvtomme kabinkofferten hans forflytte seg rastløst omkring. Jeg minnes at han plukket opp telefonen fra lomma på den beige linshortsen for å refreshe.
